Distriktet.no

Av Kjetil Tandstad

Vi er så få her i landet. Og vi møtest så sjeldan. Og når vi endeleg møtest, har vi sjeldan tid til ein prat. Det gjeld ikkje minst i vårt grisgrendte område av fedrelandet her vi må springe beina av oss etter alt vi må ha.

Bygdene blør. Ungdommen flyttar og arbeidsplassane rømer etter. Snart er det berre pensjonistar igjen. Det som trengst er eit nytt kulturhus med kafé og kunstgalleri, formiddagskonsertar og eldrebingo. Det er ei skam og eit sakn at kommunen ikkje har ei scene som stettar krava for omreisande teater. Om ikkje akkurat for vår eigen del. Men vi tenkjer på den oppveksande slekt. Dei blir kanskje buande i heimbygda om vi kan lokke med eit skamlaust amfi og det siste frå Jon Fosse på ei scene med internasjonale mål.

Eit godt lokalsamfunn treng sin eigen nærradio for å knyte oss saman og skape samhald med quiz og årgangspop. Vi bør ha hotell med spa og gjerne ein nattklubb for turistane. I det minste bør det vere grunnlag for ein skikkeleg pub. Vi høyrer til dei som er villige til å gå langt for halde den lokale skjenkjestaden gåande gjennom vinteren, men vi kan ikkje gjere det åleine. Vi etterlyser den gode gamle dugnadsånda. Blir puben borte, er kanskje Posten den neste. Så reiser dyrebutikken og dermed er avfolkinga i full gang. Berre frisørane blir igjen, men vi kan ikkje alle leve av å klippe kvarandre. Vi må ha nokre hudterapeutar og solstudio også, om vi skal få barnefamiliane til å flytte tilbake.

Tordis Irene Fosse

Det går ei nedleggingsbølgje gjennom landet: I takt med anna sentralisering blir også dei små skolane borte. Sidan 1986 er mellom 900 og 1.000 skolar nedlagde i Noreg – for det meste små grendeskolar. Dette blir sentralstyrt bl.a. ved at fylkeskommunen tek mesteparten av skyssutgiftene. I kommunane er det kommunebudsjettet som gjeld (”skitt i Norge”?); det kan sjå ut til å vera kroner å spara. Eit eksempel er Sør-Fron. Her føreslår administrasjonen å kutte frå tre til to skolar med deling av Liene mellom Midtbygda og Harpefoss. På Facebook kom det sist haust ei aksjonsgruppe som går inn for å ha ein felles skole som kan ”samle bygda”. I februar spratt det opp ei raskt veksande gruppe, som vil behalde alle tre skolane og arbeider ”for levende grender og bygdesamfunn”.

Liene oppvekstsenter, minst i Sør-Fron og mest nedleggingstruga, har 63 elevar, etter prognosen mellom 62 og 67 fram til 2015, og 50 i 2016. Rundt 40 elevar er ideelt, seier professor Jon Olav Myklebust. Mindre enn 10-12 elevar kan vanskelegare forsvarast, seier professor Karl Jan Solstad. Slik sett har mange nedleggingstruga skolar mye å gå på i lang tid framover. Liene kan likevel kallast ”liten” fordi det til dels er nødvendig aldersblanding, og fordi han blir omtala som ”for liten” av somme. Ein tredel av skolane i landet har under 100 elevar, så førebels er Liene i godt selskap og ikkje merkverdig. Og kan ein vera sikker på utviklinga av barnetalet – skal ein legge opp til nedgang? Ein samla skole i Sør-Fron ville ikkje bli ein gigantskole. Likevel er det forskjell på større og mindre, og særleg på fulldelt og fådelt (aldersblanding). Sør-Fron er ei bygd med mye som er felles; samtidig er det grender her, og forskjell på om det er skolar i grendene eller ei.

Av Roar Solheim

Industriflaggskipet vårt, Norsk Hydro, har 23 000 medarbeidarar i meir enn 40 land, og verksemder på alle kontinent. Brorparten, om lag 67% av eigarinteressene i Hydro, er på norske hender. Den norske staten eig åleine 43,8 %. Staten Qatar ligg på den arabiske halvøya. Qatar er eit emirat med 1 300 000 innbyggarar (juli 2008). Norsk Hydro har investert tusenvis av millionar norske kroner i ein diger aluminiumsfabrikk og eit stort kraftverk utan CO2-rensing i landet. Noreg har altså, trass fagre ord, bygd eit stort gasskraftverk utan reinsing i Qatar. Men slikt kan ikkje regjeringa tillate her heime. Det hadde rett nok fjerna alt tenkeleg grunnlag for pratet om kraftunderskot på Møre. Men nei, då blir det global miljøkatastrofe. Hykleriet lenge leve!

Til saman er det investert rundt 33 milliardar kroner i prosjektet. Norsk Hydro har leia bygginga. Dei fleste av dei rundt 20.000 tilsette var asiatiske framandarbeidarar som jobba for luseløner. Arbeidarane fekk ikkje ein gong lov til å organisere seg. Det er ikkje uventa om 1000 lågtløna uorganiserte framandarbeidarar held fram i drifta av fabrikken. Allereie i desember i fjor starta produksjonen av aluminium i Qatalum fire mil sør for Qatar sin hovedstad Doha. Den 12. april 2010 vart vedunderet offisielt opna. Sjølvaste Kronprins Haakon Magnus av Noreg tok fri frå miljøarbeidet sitt her heime og var absolutt til stades. Han velsigna Qatalumfabrikken med lågtløna arbeidarar, forureinande gasskraftverk og elles heile pakken. Eit skikkeleg kongsemne skal kunne brukast til alt!

Av Petter Vatn

Norge har i alle år benyttet pengepolitikken til å stimulere sentralisering av privat og offentlig virksomhet til Oslofjord regionen. Prinsippet er det samme som vestlige land bruker som motkonjunkturpolitikk i finanskrisen. Kunnskapsløshet hos distriktsbefolkningen kan være årsaken til at denne utviklingen fortsetter å forsterke seg.Den britiske økonomen John Maynard Keynes formulerte en teori som litt forenklet sier at det offentlige kan påvirke den innenlandske etterspørselen etter varer og tjenester ved å øke offentlige utgifter i form av økte investeringer og økt offentlig etterspørsel etter varer og tjenester. På grunn av en positiv multiplikatoreffekt vil dette bidra til en selvforsterkende vekst i økonomien. Keynes teori har fått fornyet aktualitet i forbindelse med den pågående finanskrisen. Så å si alle nasjoner har brukt offentlige stimuleringspakker for å få fart på økonomien.Det geniale med Keynes teorier er at de kan brukes av offentlige myndigheter til å styre samfunnsutviklingen i en ønsket retning. Ved å øke offentlig pengebruk kan man stimulere til økonomisk vekst. Ved å redusere offentlig pengebruk kan man redusere den økonomiske veksten (noe som er aktuelt når en økonomi er i ferd med å ”overopphetes”). Om myndighetene ønsker å styre den regionale utviklingen innenfor et lands grenser kan man stimulere til vekst i et område ved å øke offentlig pengebruk, mens man kan bremse utviklingen i andre områder ved å redusere den offentlige pengebruken. I et land som Norge, som kanskje har verdens største offentlige sektor (relativt i forhold til folketall og økonomiens størrelse) vil myndighetenes styring av økonomien over sine budsjetter være særdeles effektivt.

UNESCO (United Nations Educational, Scientific and Cultural Organization) er FN sin organisasjon for utdanning, vitskap, kultur og kommunikasjon. Organisasjonen sitt mandat er å arbeide for fred og tryggleik ved å fremje samarbeid mellom nasjonar innan dei fire nemnde områda. Geirangerfjorden og Nærøyfjorden med omland kom i juli 2005 på UNESCO si liste over verda sineviktigaste kultur- og naturverdiar (World Heritage List). Alle jubla og sa dei var glade og stolte over dette. Utpeikinga er ei kraftig påminning til oss om kva verdiar vi har forvaltningsansvar for.UNESCO vil ha oss til å tenkje. Det er ikkje berre desse to små fjordarmane som kan kallast verdsarv. Også det mellomliggande landskapet er like vakkert og verdfullt, og sjølvsagt ein rikdom som vi skal ta vare på og levere uskada vidare til nye generasjonar.Så presterer altså Statnett , på vegne av kortsynte oppdragsgjevarar, å søke om å bygge eit troll av ei høgspentlinje heile vegen frå Fardal i Sogn til Ørskog på Møre, midt gjennom vakraste omlandet til verdsarven. Lina blir etter planen over 30 mil lang. Er avstanden mellom dei skyhøge mastene 300 meter, talar vi om tusen master.Til kvar mast går det kanskje 10 tonn galvanisert stål. I tillegg kjem dei seks tjukke trådane mellom mastene. Du kan sjølv rekne ut kor mykje framandt metallskrot Statnett vil plassere i naturen til etterkommarane våre.Statnett-søknaden var først til behandling hjå Norges vassdrag- og energidirektorat (NVE). Dei gav grønt lys. I tillegg lovprisa NVE Statnett for ein god søknad. Om dei har lese søknaden skikkeleg, veit vi ikkje. Andre som har lese dokumenta, har funne både feil og manglar, i tillegg til at forma er svært provoserande med mellom anna merkeleg tillaga amatørfoto som skal prove kor lite synleg styggedommen angjeveleg kjem til å bli. 

Det er politisk flertall på stortinget for å satse på høyhastighetstog med utbygging på strekningene Oslo-Lillehammer, Oslo-Skien og Oslo-Halden (med videre planer for hurtigtog mellom Oslo og København) som første byggetrinn. Det er miljøsatsing, fremhever politikerne. Ser man litt nærmere på forslaget vil man få en sterk mistanke om at dette i første rekke dreier seg om nok et konkurransevridende tiltak som skal ytterligere styrke infrastrukturen på Østlandet og øke den offentlige pengestrømmen til denne regionen ytterligere. Det mest påfallende er at første byggetrinn skal dekke de samme strekningene hvor våre skattepenger allerede har vært benyttet til bygging av firefelts motorveier med landets høyeste veistandard. Det er firefelts motorveier i alle retninger ut fra Oslo som effektivt binder denne landsdelen sammen, og gir store konkurransefortrinn for denne regiones næringsliv. Næringslivet i resten av landet sliter med en svært dårlig veistandard. Nå som motorveiene på Østlandet er ferdig utbygde skal den nasjonale samferdselssatsingen dreie seg om jernbane, og ikke overaskende blir det Østlandsregionen det skal satses på denne gangen også. Den statlige satsingen på jernbane er for så vidt i gang allerede, med utvidelse til dobbeltspor på Østlandet. De nye hurtigtogene vil kreve ny skinnegang. Mens resten av landet sliter med en elendig veistandard, vil man om noen år ha en svært moderne infrastruktur på Østlandet; firefelts motorveier (som allerede er på plass), dobbeltspor på tradisjonell jernbane (som allerede er kommet godt i gang), og høyhastighets jernbane. I sum vil denne satsingen på moderne infrastruktur gi en enorm konkurransefordel til næringslivet på Østlandet, og det er våre skattepenger som er med å finansierer gildet.