Tordis Irene Fosse

Det går ei nedleggingsbølgje gjennom landet: I takt med anna sentralisering blir også dei små skolane borte. Sidan 1986 er mellom 900 og 1.000 skolar nedlagde i Noreg – for det meste små grendeskolar. Dette blir sentralstyrt bl.a. ved at fylkeskommunen tek mesteparten av skyssutgiftene. I kommunane er det kommunebudsjettet som gjeld (”skitt i Norge”?); det kan sjå ut til å vera kroner å spara. Eit eksempel er Sør-Fron. Her føreslår administrasjonen å kutte frå tre til to skolar med deling av Liene mellom Midtbygda og Harpefoss. På Facebook kom det sist haust ei aksjonsgruppe som går inn for å ha ein felles skole som kan ”samle bygda”. I februar spratt det opp ei raskt veksande gruppe, som vil behalde alle tre skolane og arbeider ”for levende grender og bygdesamfunn”.

Liene oppvekstsenter, minst i Sør-Fron og mest nedleggingstruga, har 63 elevar, etter prognosen mellom 62 og 67 fram til 2015, og 50 i 2016. Rundt 40 elevar er ideelt, seier professor Jon Olav Myklebust. Mindre enn 10-12 elevar kan vanskelegare forsvarast, seier professor Karl Jan Solstad. Slik sett har mange nedleggingstruga skolar mye å gå på i lang tid framover. Liene kan likevel kallast ”liten” fordi det til dels er nødvendig aldersblanding, og fordi han blir omtala som ”for liten” av somme. Ein tredel av skolane i landet har under 100 elevar, så førebels er Liene i godt selskap og ikkje merkverdig. Og kan ein vera sikker på utviklinga av barnetalet – skal ein legge opp til nedgang? Ein samla skole i Sør-Fron ville ikkje bli ein gigantskole. Likevel er det forskjell på større og mindre, og særleg på fulldelt og fådelt (aldersblanding). Sør-Fron er ei bygd med mye som er felles; samtidig er det grender her, og forskjell på om det er skolar i grendene eller ei.

Av Roar Solheim

Industriflaggskipet vårt, Norsk Hydro, har 23 000 medarbeidarar i meir enn 40 land, og verksemder på alle kontinent. Brorparten, om lag 67% av eigarinteressene i Hydro, er på norske hender. Den norske staten eig åleine 43,8 %. Staten Qatar ligg på den arabiske halvøya. Qatar er eit emirat med 1 300 000 innbyggarar (juli 2008). Norsk Hydro har investert tusenvis av millionar norske kroner i ein diger aluminiumsfabrikk og eit stort kraftverk utan CO2-rensing i landet. Noreg har altså, trass fagre ord, bygd eit stort gasskraftverk utan reinsing i Qatar. Men slikt kan ikkje regjeringa tillate her heime. Det hadde rett nok fjerna alt tenkeleg grunnlag for pratet om kraftunderskot på Møre. Men nei, då blir det global miljøkatastrofe. Hykleriet lenge leve!

Til saman er det investert rundt 33 milliardar kroner i prosjektet. Norsk Hydro har leia bygginga. Dei fleste av dei rundt 20.000 tilsette var asiatiske framandarbeidarar som jobba for luseløner. Arbeidarane fekk ikkje ein gong lov til å organisere seg. Det er ikkje uventa om 1000 lågtløna uorganiserte framandarbeidarar held fram i drifta av fabrikken. Allereie i desember i fjor starta produksjonen av aluminium i Qatalum fire mil sør for Qatar sin hovedstad Doha. Den 12. april 2010 vart vedunderet offisielt opna. Sjølvaste Kronprins Haakon Magnus av Noreg tok fri frå miljøarbeidet sitt her heime og var absolutt til stades. Han velsigna Qatalumfabrikken med lågtløna arbeidarar, forureinande gasskraftverk og elles heile pakken. Eit skikkeleg kongsemne skal kunne brukast til alt!

Av Petter Vatn

Norge har i alle år benyttet pengepolitikken til å stimulere sentralisering av privat og offentlig virksomhet til Oslofjord regionen. Prinsippet er det samme som vestlige land bruker som motkonjunkturpolitikk i finanskrisen. Kunnskapsløshet hos distriktsbefolkningen kan være årsaken til at denne utviklingen fortsetter å forsterke seg.Den britiske økonomen John Maynard Keynes formulerte en teori som litt forenklet sier at det offentlige kan påvirke den innenlandske etterspørselen etter varer og tjenester ved å øke offentlige utgifter i form av økte investeringer og økt offentlig etterspørsel etter varer og tjenester. På grunn av en positiv multiplikatoreffekt vil dette bidra til en selvforsterkende vekst i økonomien. Keynes teori har fått fornyet aktualitet i forbindelse med den pågående finanskrisen. Så å si alle nasjoner har brukt offentlige stimuleringspakker for å få fart på økonomien.Det geniale med Keynes teorier er at de kan brukes av offentlige myndigheter til å styre samfunnsutviklingen i en ønsket retning. Ved å øke offentlig pengebruk kan man stimulere til økonomisk vekst. Ved å redusere offentlig pengebruk kan man redusere den økonomiske veksten (noe som er aktuelt når en økonomi er i ferd med å ”overopphetes”). Om myndighetene ønsker å styre den regionale utviklingen innenfor et lands grenser kan man stimulere til vekst i et område ved å øke offentlig pengebruk, mens man kan bremse utviklingen i andre områder ved å redusere den offentlige pengebruken. I et land som Norge, som kanskje har verdens største offentlige sektor (relativt i forhold til folketall og økonomiens størrelse) vil myndighetenes styring av økonomien over sine budsjetter være særdeles effektivt.

Fredag 24. april 2009 hadde olje- og energiminister Terje Riis-Johansen (41år) eit lesarbrev i ei regionavis under overskrifta  ”Rett til nett”.  Kanskje brevet er ei  trøyst  til tidlegare Senterpartiveljarar som vurderer å byggje småkraftverk?  Visse selskap vil vere med på slikt.  Dei  kjem med  ferdigskrivne  kontraktar  og søte  kaker. Kontraktane er svært gunstige  - for selskapa. Vel bøndene andre samarbeidspartnarar, kan det bli vanskeleg med linjekapasiteten.  Men Oslo-avisene fokuserer ikkje på slikt, så dette veit ikkje statsråden. Med den forma som  minister-brevet har fått, vil nok  mange diverre tolke  teksten  som ei halvkveda vise med langt på veg  ja til 420-kV-luftspennet  Fardal-Ørskog . Kva som måtte vere Riis-Johannesen sitt eigentlege ærend, spelar mindre rolle.  Skaden er no eit faktum.

Statnett  kan  ikkje garantere at  den frykta Monsterlinja blir det siste store  luftspennet  mellom Møre og Sogn. Kommunane  som  får linja tredd nedover seg, er sterkt opprørte.  Ordførarane  krev kabelalternativet  skikkeleg utreia.  Statnett nektar. Somme meiner vi kan byggje gasskraftverk i Romsdal, og slutte med hykleriet der vi brenn  gassen i utlandet, og spelar  miljøheltar  her  heime. Mange meiner at  luftspenna, småkraftverka og vindmølleparkane  i sum  tyder ei for stor belastning  på  naturperla Vestlandet. Dei krev  at staten  skal leggje søknadene til sides  til vi har fått ein skikkeleg  plan for  landsdelen.  Det bør setjast ned ein brei  kommisjon som får i oppgåve å komme med framlegg til ein ny, samla plan for utbyggingane.  Skal Vestlandet i framtida  bli  berre ein strengstrypt og avfolka energiproduserande region ? Eller skal landsdelen  vere noko meir? Er det  Oslo-kameratane  som i tilfelle skal avgjere dette åleine, eller skal folk på Vestlandet  også  takast med på råd, og ikkje berre bli  snakka etter munnen  i tallause høyringsmøte der ingen frå Oslo lyttar aktivt?Tidspunktet statsråden har valt for lesarbrevet er maksimalt  uheldig. Konsesjonssøknaden  for Fardal-Ørskog  er under behandling i NVE.  Prøver statsråden  å påverke arbeidet  til NVE?  Brevet  er  i alle høve ei uhyre klossete greie, og set pinlege spørsmål om politisk og administrativt kompetanse. Departementet til  Riis-Johansen er ankeinstans i saker som dette, og det er mykje truleg at  den avgjerda NVE gjer, blir anka nettopp til Olje-og energidepartementet.  Spørsmålet er om Terje Riis-Johansen no  er skikka til å leie ankehandsaminga?  Har han gjort seg sjølv ugild i denne saka?  Statsråden har ikkje berre skote seg sjølv i foten, han har også  lagt nok ein stein på børa  til statsministeren.  Statsråden har heller ikkje gjort det  lettare for oss  på Vestlandet som  framleis har stor sans for  Liv-Signe Navarsete og Per Olav Lundteigen. Kva parti skal vi stemme på no?  Men eitt er sikkert: Vi ofrar ikkje arvesølvet Vestlandet for nokre maktlause, mottetne taburettar. Der går grensa.

Roald Solheim

Det er lite nytt i innspillet fra Karen Helen Ulltveit Moe og Victor Normann. Problemstillingen er velkjent, og beskriver en situasjon som har vedvart i en generasjon eller to. Hvor mange slike meldinger og rapporter har vi ikke fått presentert de senere årene. Den forrige regjeringen nedsatte sågar en distriktskommisjon som kom med liknende konklusjoner.

Spørsmålet er hvorfor det ikke gjøres noe med velkjente problemer? Hvordan kan f.eks distriktskommisjonens rapport legges i en skuff uten noen form for oppfølging? Hvordan kan den nåværende regjering fastslå allerede ved sin tiltredelse at man ikke skal flytte flere arbeidsplasser ut av Oslo?Svaret er at det er politisk risikofritt å sentralisere. Det finnes ingen motkrefter mot sentraliseringen. Det som finnes av motkrefter er fragmentert og lite målrettet. De fleste som bor i Norge utenfor det sentrale Østlandet vil nok være enige med Victor Norman, men det finnes ingen tunge organisasjoner som kan støtte og forsterke hans budskap. Man har en svært god sak, men greier ikke mobilisere nok krefter til å få gjort noe med saken. Det finnes sågar politiske partier som arbeider for desentralisering av makt og ressurser; f.eks Senterpartiet og Kystpartiet. Disse partiene har liten oppslutning i distriktsbefolkningen fordi velgere flest ser på dem som næringspartier for landbruk/fiske. Vi har også organisasjoner som distriktet.no, som kunne ha inntatt en viktig rolle i slike sammenhenger om man hadde gjort en del grep med organisasjonen og spisset til målsettingene for organisasjonen.

 

Jeg vil i den forbindelse komme med en del forslag til distriktet.no:

1. Omgjør det nåværende styret i Distriktet.no til et regionstyre for Vestlandet, og opprett tilsvarende regionstyrer i de andre landsdelene. Til å begynne med kan man opprette interimstyrer frem til det er mulig å avholde valg. Opprett et overordnet styre for hele organisasjonen bestående av representanter for regionstyrene.

2. Sett desentralisering/rettferdig fordeling av makt og ressurser som hovedmål for organisasjonen og hold fokus på dette målet.

Denne arbeidsoppgaven er så stor og omfattende at man trolig vil ha hendene fulle i en generasjon eller to. Dessuten, desentralisering av makt og ressurser vil løse svært mange av de andre problemene man er opptatt av i distriktene, da dette er et fundamentalt problem som griper inn i de fleste andre problemstillinger.

Skjevfordeling av makt og ressurser er et problem alle i distriktene (både byer og bygder) sliter med. Alle som bor i distriktene er tjent med å få snudd sentraliseringa til hovedstadsområdet. Unngå forstyrrende ”støy” som blir et hinder for et felles engasjement (landbrukspolitikk, EU-kamp, etc). Skal man kjempe for distriktene, og få bred og tverrpolitisk oppslutning for dette må man fokusere på ”fellesnevneren”; dvs snu sentraliseringa.

3. Første delmål på veien bør være å gjøre distriktspolitikk til et tema ved neste stortingsvalg.

Et valg er som en markedsplass, der markedsandeler måles i stemmer. Skal distriktspolitikk på ny bli et tema i rikspolitikken må det legges inn en politisk "risiko" i å fortsette sentraliseringen. Det større folkelig oppslutning en organisasjon har, det større gjennomslagskraft får den. Man må tenke strategi og samarbeidspartnere. MVH Petter Vatn

Sentraliseringa av busetnaden i landet ser ut til å halde fram med uminska kraft trass i den raud-grøne regjeringa sine uttalte målsetningar om å få ei meir balansert folketalsutvikling i landet. Oslo fekk 16000 nye innbyggarar i 2008, og i 2029 spår samfunnsøkonomane at hovudstaden kjem til å ha 200 000 fleire innbyggjarar enn i dag. I mange andre fylke vil folketalet stagnere.
 

Dette kjem fram i ein artikkel som økonomane Karen Helen Ulltveit-Moe og Victor Norman har skrive i tidsskriftet Samfunnsøkonomen. Dei peiker på ein viktig grunn til denne utviklinga: Tradisjonell industri og landbruk har vore nedbygd dei siste åra, og slike næringar er som regel lokalisert til distrikta. Nye kunnskapsintensive verksemder kjem derimot først og fremst i Oslo-området. Og folk flyttar naturleg nok dit dei ekspansive og attraktive arbeidsplassane er.
 

Er det då noko å gjere med denne utviklinga eller vil ho halde fram, som ei slags naturlov? Eit mottrekk styresmaktene kan setje inn er sjølsagt å satse på utvikling av kunnskapsbaserte bedrifter også i utkantane. For å få dette til må sentrale styresmakter vere viljuge til å satse midlar på regionale kompetanse- og forskingsmiljø, til dømes dei som er knytt til dei mange regionale høgskulane og forskingsentraene. Vi høyrer frå høgskulemiljø at dei slit med knappe rammer og at det hindrar dei i utvikling og innhenting av den fremste kompetansen på sine spesialfelt. Her kan styresmaktene bidra dersom det er vilje til satsing på utkantane. Styrk overføringane til dei regionale utviklingsmiljøa. Det vil garantert gje betre avkasting på investeringane enn spekulering i utanlandske kapitalfond.
 

Eldar Høidal

I  Sunnmørsposten onsdag 21. januar i år er der eit intervju med Agnar Aas , som er direktør  i Norges vassdrags- og  energidirektorat (NVE).  Intervjuet har overskrifta ”Skuldar på dårleg saksutreiing frå Statnett”.  Teksten  handlar om  konsesjonssøknaden  for  monsterlinja Fardal- Ørskog.  Kritikken av saksutgreiinga   kjem  ikkje heilt  uventa.  Døme:  I tilleggssøknaden av februar 2008 skriv Statnett  side 133 at  …Vi kjenner i dag konkrete planer for tre ulike større industriprosjekt i dette området  (Elkem Solar i  Svelgen, steinindustri på Vevring i Naustdal og Lutelandet/ elektrifisering av Gjøafeltet i Nordsjøen)…

På eit møte  hausten 2008, der  NVE og Statnett  var representerte, og  der  ordføraren i Bremanger  også var til stades, vart det sagt klårt frå om at for Svelgen sin del  så var dette  grov feilinformasjon.  Ordføraren kjende ikkje til slike konkrete planer.  Vi  kan  elles  vise til  eit brev om  saka frå Elkem Solar AS ved  HR-Manager Gunn-Marit  Eriksen:
”Vi holder nå på å ferdigstille vår nye Solarfabrikk i Kristiansand. Det har hele tiden vært en plan om videre ekspansjon i solmarkedet, men her er det ingen konkrete planer enda. Det har vært gjort en site-vurdering på aktuelle geografiske steder. Et av kriteriene har vært tilgang til kraft, kraftpriser og langsiktige avtaler på kjøp av kraft. Norge kommer ikke særlig godt ut på dette kriteriet, heller ikke på andre lønnsomhetskrav. Men for å understreke det: ingen beslutninger er tatt på valg av ny site.”

På det nemnde møtet hadde korkje Statnett eller NVE noko å svare på  avsløringa. I ettertid har eg ikkje fått melding om at feilen er retta. Har dei to store kanskje enno ikkje kontrollert  opplysningane?    Kva skal vi med høyringsmøte der ingen lyttar?  Er alle desse dyre møta haldne berre for  syns skuld?  Er det pro-forma-møte det er tale om? Bygdafolk  har god grunn til å kjenne seg haldne for narr av dette nedlatande spelet.

 

Det var en gang en landsdel som hadde et yrende folkeliv og et hav av arbeidsplasser. Den gang dro de som bodde i den sørlige landsdelen enten til Klondyke i Alaska på jakt etter gull, eller så dro de til den nordlige landsdelen for å bli rik på havets gull. Noen få ble rike. Mange av disse folkene som kom dit nord valgte å slå seg ned der. De bosatte seg på mange utkanter og etablerte seg i et samfunn som de hadde tro på. Desverre skulle det ikke bli slik for de som ble igjen.
Måkeskrikene har stilnet og det samme har aktiviteten i fiskehavnene gjort. Bebyggelsen og kaiene ligger fortsatt der,og forteller om en historie som en gang var. Havet som har gitt næringsgrunnlag for en stor befolkning gjennom århundrer ligger fortsatt der. Fiskerikdommen som skulle gitt folket fortsatt bosettingsgrunnlag er gradvis blitt borte. Hovedproblemet innen fiskerinæringen er at de landbaserte fiskeanleggene ikke får tilbakeført råstoff til sine bedrifter. Det er fabrikktrålerne som
tømmer havet for fisk med sine effektive fangstredskaper. Fiskerikdommen som skulle komme en hel landsdel til gode, forblir om bord i de store fabrikktrålerne som opererer ute i Barentshavet. Der om bord bli råstoffet foredlet til salgsvare som kan legges direkte inn i frysedisken i et eller annet supermarked nede på kontinentet. Hvorfor får de ikke påbud om å levere til de landbaserte anleggene? Størstedelen av disse fabrikktrålerne eies av redere som kommer fra andre deler av landet. I dette tilfellet så må det gjøres noe med dem som får tildelt fiskerikvoter. Hvordan kan man tillate seg å legge en hel landsdel øde når man har spiskammeret rett utenfor stuedøra? Er det kun markedskreftene som skal få fritt spillerom i sin evige kamp på jakt etter mer rikdom til kun noen få? Ser ikke myndighetene de varige verdiene av å opprettholde livet til en hel landsdel med sin befolkning?

Finanskrisa har også råka distrikts-Noreg. Fleire industribedrifter har merka nedgang i etterspurnaden og har svara med å gå til permitteringar eller varsle oppseiingar i arbeidsstokken. Styresmaktene kjem snart med krisepakke som skal bidra til å få sving på hjula igjen. Vi vonar at det i krisepakka også ligg ei endring i permitteringsreglane for bedriftene. Slik det er no må over femti prosent av arbeidsstokken permitterast før NAV går inn og gjev dei permitterte dagpengar. Konsekvensen vert at mange bedrifter i staden for å permittere seier opp folk. Dette er svært uheldig. Kompetansen hos dei tilsette er bedriftene sin viktigaste kapital. Dersom tilsette i ei bedrift vert sagt opp og finn seg arbeide i andre bedrifter, vert verdfull kompetanse tapt, kanskje for godt. Slik kunne det godt ha vore dersom dette var ei langvarig endring i dei økonomiske rammevilkåra. Men det alle økonomar seier er at dette er ein periodisk, og vonleg kort nedgangskonjunktur. Nett difor er det viktig at bedriftene får høve til å behalde kjernekompetansen sin. Det er god ressursforvaltning av det offentlige å justere permitteringsreglane no!

Det kjem mykje godt frå bygdene. Vassendgutane frå Åmdalen i Ørsta er eit døme på det. Etter at dei gav ut den første plata si i 2000, Pylse og konjakk, er det stadig fleire nordmenn som har blitt merksame på dei friske country-musikarane. Dei syng på uforfalska Ørsta-dialekt om ting som skjer på bygdene, slik at folk kan kjenne seg igjen. I år kom Vassendgutane ut med den fjerde CD-en sin. Før plata XO var ferdig var det føreåtselt 20.000 eksemplar. Seinare har det gått unna meir enn 60.000 plater til. Vassendgutane frå Åmdalen i Ørsta toppa ei stund den viktigaste hitlista i landet, VG-lista. Bandet som starta med revyunderhaldning i ungdomshuset i enden av Vatnevatnet i Åmdalen i 1996, har blitt meir enn eit bygdefenomen. Dei har gjort suksess på trendy Rockefeller i hovudstaden. Dei har spelt for fulle hus i Ålesund, Stavanger og Tromsø. Uansett kvar dei kjem kan publikumet tekstane deira og syng med.

Skriv ein kommentar: (0 Kommentarar)