Det var en gang en landsdel som hadde et yrende folkeliv og et hav av arbeidsplasser. Den gang dro de som bodde i den sørlige landsdelen enten til Klondyke i Alaska på jakt etter gull, eller så dro de til den nordlige landsdelen for å bli rik på havets gull. Noen få ble rike. Mange av disse folkene som kom dit nord valgte å slå seg ned der. De bosatte seg på mange utkanter og etablerte seg i et samfunn som de hadde tro på. Desverre skulle det ikke bli slik for de som ble igjen.
Måkeskrikene har stilnet og det samme har aktiviteten i fiskehavnene gjort. Bebyggelsen og kaiene ligger fortsatt der,og forteller om en historie som en gang var. Havet som har gitt næringsgrunnlag for en stor befolkning gjennom århundrer ligger fortsatt der. Fiskerikdommen som skulle gitt folket fortsatt bosettingsgrunnlag er gradvis blitt borte. Hovedproblemet innen fiskerinæringen er at de landbaserte fiskeanleggene ikke får tilbakeført råstoff til sine bedrifter. Det er fabrikktrålerne som
tømmer havet for fisk med sine effektive fangstredskaper. Fiskerikdommen som skulle komme en hel landsdel til gode, forblir om bord i de store fabrikktrålerne som opererer ute i Barentshavet. Der om bord bli råstoffet foredlet til salgsvare som kan legges direkte inn i frysedisken i et eller annet supermarked nede på kontinentet. Hvorfor får de ikke påbud om å levere til de landbaserte anleggene? Størstedelen av disse fabrikktrålerne eies av redere som kommer fra andre deler av landet. I dette tilfellet så må det gjøres noe med dem som får tildelt fiskerikvoter. Hvordan kan man tillate seg å legge en hel landsdel øde når man har spiskammeret rett utenfor stuedøra? Er det kun markedskreftene som skal få fritt spillerom i sin evige kamp på jakt etter mer rikdom til kun noen få? Ser ikke myndighetene de varige verdiene av å opprettholde livet til en hel landsdel med sin befolkning?
Hovedtyngden av fiskerikvotene i Barentshavet bør fordeles til dem som velger å levere sine fangster til de landbaserte anleggene. Kanskje bør landbaserte anlegg få tildelt fiskekvoter som kan gies videre til de fiskebåtene som leverer fangstene sine tilbake? Man må ikke sentralisere næringsgrunnlaget, men heller la distriktskommunene selv få bestemme over egne ressurser. Den unge befolkningen velger å flytte etter ferdig obligatorisk utdannelse ifra landsdelen fordi det ikke er et relevant utdannings- og arbeidstilbud til dem. På samme måte flytter det mange familier ut til mer sentrale strøk av landet. Denne utviklingen har stor negativ innvirkning på lokalmiljøet. Man må heller ikke glemme at bare Finnmark fylke har et større i areal enn Danmark. Befolkningen er spredt over store avstander slik at det trengs store overføringer fra myndighetene for å ivareta bosettingsmønstret. Er det verdt det? Befolkningen i dette fylket begynner å nærme seg kun 70 000. Men, en hel landsdel kan ikke bare leve av midnattsol og turisme. Når de har spiskammerset rett utenfor stuedøren føles det veldig urettferdig at fiskeriressursene blir fraktet bort for å gi vekst og velstand til andre deler av landet..
Ringvirkningene blir mange. Hva blir tilbake til en hel landsdel som burde hatt de beste forutsetningene til å overleve? Finnes det noen der ute som har den beste løsningen på de problemene som befolkningen i Nord Norge sliter med? Etter min mening finnes det bare en løsning nemlig at kystdistriktene får tilbakeført den fiskearven som de rettmessig har. Uten den går landsdelen en langsom næringsmessig død i møte, eller blir de berget av olje og gass som finnes et sted der ute i havet? Den som lever får se.
Vennlig hilsen,
Ivar J Johansen.
Distriktet.no
Del på sosiale medie:
| Kommentarar |
|
Norge har ingen hovedstad, men har et...